Beklager litt lite tilstedeværelse fra min side her på bloggen. Snakka med min bror i stad og han sa; «no savner eg et blogg innlegg Ingvill, litt frekt å spørre leserne on tema og så ikkje følge det opp…» Igjen har vetlebror rett! Han er de siste årene blitt den som passer på meg. Liksom tatt ein storebror rolle. Eg er heldig sånn! Både har ein fungerende storebror, og ein vetlebror som eg kan passe på. For eg gjør jo det…
Samtalen fikk meg til å tenke på et av temaene som kom opp under forrige innlegg. Nettopp veien til der eg er idag… Støttespillerne på reisen har vært av enorm betydning. De viktigste er familien min som har støttet meg gjennom alle disse årene. Flest år med moderate resultat og skadeproblematikk (ikkje alltid like positiv tankegang og væremåte i disse vanskelige stundene med mye motgang). Uansett har mamma, pappa og Kjetil vært der og backet meg 100%. ALLTID! Og siden eg blei sammen med Frode i 2004 har han betydd utrolig mye for satsingen.
I ungdomsårene kjørte mamma og pappa meg landet rundt på stevner. Var alltid å se på tribunen på juniormesterskapene. Var det jr EM i Ljubljana gikk ferien til Slovenia. Var det jr VM i Annecy gikk ferien til Frankrike… Kjetil lurte på når han kunne få bestemme reisemål etter noen år. Haha…
Aldri noen som pushet meg med mye trening eller konkurranser i ungdomsårene. Mamma og pappa holdt igjen, ville ikkje at det skulle bli for mye. Eg trente nok mye mindre enn dagens tenåringer. Men eg elsket å løpe! Allerede fra eg var 10 år når eg fikk konkurrere med jentene som var 11. Kjempe stas!
Årene med skader fra eg var 18 til 28, var også kjempe fine og nyttige på mange måter. Utdannelse, venner, et år i USA og starten på min jobbkarriere har alt vært nyttig i de siste årene når løpingen har tatt seg opp igjen.
Likevel; ved å ikkje perse på 800m fra 7. august 1999 (min 18 års dag) til 2009 stiller nok mange spørsmålet: hvorfor slutta du ikkje før? Hva gjorde at du fortsatte?
Svaret tror eg ligger i nettopp det at eg alltid har hatt personer rundt meg som har sett meg som mye meir enn bare «løperjenta». At eg er så mye meir enn plasseringer og tider på ei resultatliste. Til og med Knut (min fantastiske og tålmodige trener gjennom de siste 8 årene) sa på et tidspunkt at eg burde vurdere min løpekarriere, var vel strengt talt etter ein elendig 2008 sesong, og kanskje satse på noen av mine andre lidenskaper… Sier kanskje sitt?!
Bildene øverst er fra NM i 2007, med ein etterlengta seier på 800m etter mange år med skader. Var ein nokså emosjonell, personlig seier å være tilbake og vinne konkurranser. Det var selvfølgelig noen verdifulle øyeblikk som dette, sjølv om ikkje tidene var kjempe raske i denne perioden! Vendepunktet var likevel i 2009 sesongen når det starta å løsne ordentlig med perser på alle distanser. Å slette personlige rekorder er utrolig motiverende og gøy. Spesielt når de er eldgamle 😉
For meg betyr løping utrolig mye no. Og eg har alltid hatt ein stor lidenskap for løping, men løping har aldri betydd ALT. Det kan eg si med hånda på hjerte også idag: dersom det skulle skjedd noe som gjorde at eg ikkje kunne løpe meir, ville eg likevel hatt et fantastisk liv!
28.922647
-13.708068