Igår sa Petter Northug at han visste at dette kunne være dagen då han vant noe han aldri hadde vunnet før. At han kjente at kroppen fungerte på topp…
DEN dagen…
DEN følelsen…
av å bare kunne presse seg, kroppen gjør som hodet vil. Og du bare går-på-går-på-går-på fra start til mål. Eller som eg ville følt det; bare løpe fortere-fortere-fortere. Klare å holde frekvens og teknikk oppe sjølv om musklene blir slitne.
DET løpet…
Eller rennet, eller rittet hvor alt klaffer. Den sjeldne gangen det skjer, er jo bare heilt fantastisk! I løpet av min karriere har eg hatt noen slike løp. En av de dagene som står sterkest i minnet er semifinalen i VM Daegu. Å stå på startstreken og kjenne smilebåndet bli dratt bredt utover sjølv om eg var kjempe fokusert. Men vissheten om at dette var
DEN dagen
satt smilet i gang… Og det viste seg at kroppen gjorde som hodet ville. Taktisk sett blei de riktige avgjørelsene tatt og beina løp fortere og fortere utover i løpet.
FANTASTISK følelse!
Eg gleder meg til neste anledning når eg våkner opp og tenker:
I dag er DEN dagen!